Dette er historien John Goldsack skrev da han var 77 år gammel. Flere av barnebarna hadde fått i skoleoppgave å skrive om gamle dager eller om andre verdenskrig. Til oss barna fortalte far sjelden eller aldri om sine opplevelser under krigen. Nå følte han at tiden var inne for å skrive sine «memoarer». Han hadde også i godt voksen alder fått interessen for datamaskiner og internett. Det gjorde at han søkte blant annet på en del slektshistorie. Her får dere hans egen fortelling fra barndommen og krigsårene. Jeg har rettet litt på noe av rettskrivingen og språket, men noe av sjarmen er hans «norskengelsk» som jo nærmest var hans varemerke. Leslie Goldsack desember 2021

JEG: (En miniselvbiografi). Jeg? - Hvem er Jeg? - Jo,- Jeg heter John Goldsack. I skrivende stund er jeg 77 år gammel, bor på «Kårstua», Granåsen 33, 1362 Hosle, Bærum Norge. - Hva så med det?- Hvorfor skriver jeg dette? Ja - det kan du spør om! Saken er at min familie, «God bless them», ber om at jeg skulle fortelle om meg selv, og om mitt liv som det utfoldet seg, den tiden før jeg kom til Norge.

Leslie John Henry

Jeg ble født den 9. Juni 1922, i annen etasje på 38 Tower Hamlets Road, Dover, Kent, England, og alt gikk vel for seg. Jeg ga straks fra meg en øredøvende lyd. og i jordmorens dyktige hender ble jeg vasket og tullet godt inn, for å bli presenterte for mine kjære foreldre. Dette med vasking nevnes spesielt, fordi jeg husker naturligvis ikke hvordan hun gjorde det da, men jeg husker den dag i dag, hvordan hun gjøv på meg syv år senere, da broren min ble født. (Da hadde vi flyttet til 33 Odo Road, noen få hundrede meter høyere «Up the hill». Det var her jeg hadde mine barndomsår.) Grunnen til dette var at som syvårige flest på den tiden, var jeg meget aktiv etter endte skoletid, til å leke «Politi og skurker», og «Cowboyer og Indianer». I nærhet av der vi bodde var det en nedlagt åpent kalkgruve, kalt «The Chalk Pit». Delvis overgrodd med gress, små trær og busker. Det kunne ikke ha vært en bedre plass for oss til å holde på med våre tildelte roller i dypeste alvor. Det gikk hardt ut over en og hver. Arrestasjoner eller nedlegging av fengslede indianere gikk som oftest nokså hardhendt for seg med bryting og vennlig slåssing. Best av alt var det hvis en av oss kunne få tak i en eske fyrstikker og vi kunne lage skikkelig «Indianer bål». Jeg husker også hvordan det dristigste av oss røykte «Fredspipen». Uten å ha den nødvendige utstyr tok vi det vi hadde for hånd. Tørkede blad fra en busk,

rullet inn i et stykke avrevet avispapir, - og fyr fra bålet. Med våre lommepenger kunne vi også av og til få kjøpte fyrverkerier, som vi plasserte under en sinkvaskebalje, og satt på mens det eksploderte. Resultatet ble at ved hjemkomst den dagen jordmoren kom for å preparere mottakelse av en ny verdensborger, ble jeg tatt imot av en meget ublid, meget myndig, meget hardhendt Jordmor West. «Nurse West» var en stor, kraftig, fryktinngytende dame, av den gamle sorten som så ut til å være så streng og skremmende at små skitne, bålluktende syvåringer hadde gode grunner til å skjelve i kortbuksene sine, bare hun festet sitt blikk på en. Jeg ble tatt med makt, avkledd, og deretter skrubbet fra topp til tå med en hard kost, «Carbolic» såpe, og masse meget varmt vann! Jeg tror jeg hylte enda mer under den behandling en da hun først «rengjorde» meg syv år tidligere.

Den 23 august 1922 ble jeg døpt Leslie John Henry. Leslie etter min mors bror, John etter min mors ønske, og Henry etter min far som het William Henry. (Dessuten ble jeg kalt Jack og Goldie i visse perioder).

Leslie John Henry og mor Elise May Elisabeth

Fjorten år senere ble jeg konfirmert av Dover biskopen i St. Mary’s, Church of England Dover. Det var også i denne kirken jeg var aspirant i koret, men ble høflig avvist da stemmen min var ikke akkurat den sorten de trengte. Jeg var en såkalt «Grunter». Stor skuffelse for min far, som i sin tid hadde sunget i koret her og i Canterbury Katedral. Også for min bror Bill, som sang i Dover Amatør Operatic Company. Huset vi bodde i fra 1922 til 1929, var er 3 etasjers steinbygget to-manns bolig. Sett forfra bodde vi på den venstre siden, og et gammelt ektepar som het Dansen, bodde på den andre. På deres side grenset huset til jernbanelinjen, som lå nede i en dyp grøft. Akkurat der var det togtunnelens inngang/utgang, og som på andre enden var . St. Mary’s, Church of England, Dover Det var alltid fascinerende a se lokomotivene da de kom ut av tunnelen lignende store drager, pesende og hostende, omgitt av svarte skyer kullrøyk.

Dover Priory Station

Her må jeg fortelle at min far gikk hver arbeidsdag, på sine to bein, litt over 3 kilometer til lokomotivstallen nede ved Shakespeare Cliff, og samme veien tilbake. For å gjøre det litt kortere, pleide han å klyve over gjerdet ved siden av huset, ned til jernbanelinjene, og spasere igjennom tunnelen. I tunnelen var det små innhugg hvor man kunne presse seg inni da togene kjørte forbi. Ikke uten

fare var det spesielt når det var fullt av røyk.( Jeg har aldri forstått hvorfor han ikke ville sykle. Han kjøpte en til meg, men sa bestandig at han foretrakk å bruke beinene.) Togene kjørte dag og natt slik at det ikke var noe ni til fem jobb han hadde. Til alle døgnets tider måtte han finne seg i å dra på arbeide. Det pussig var at da jeg senere ble ansatt i jernbanens tjenester og var kommet opp i gradene på Regional kontoret, hadde jeg en tid ansvar for å ordner med å sette opp spesielle tog som måtte kjøre innimellom den vanlige trafikken, samt å sette opp time- tabeller som skulle forteller hvor togene skulle være til enhver tid, og hvor lang tid det skulle ta imellom stoppe steder. Til dette måtte det bestilles lokomotiver, og bemanning. Av og til kunne det være min far som måtte tilkalles som togfører. Det var lokomotivavdelingen som bestemte dette og ikke jeg. Det var ikke alltid han var enig med meg og jeg fikk hører det hvis han mente at jeg hadde gitt han alt for snaut med tid. Far manglet kun en måned for at han hadde oppnådde 50 års tjeneste som ga han rett til en gullklokke. Han fikk det ikke. De var strenge på den måten. Likeledes var det urettferdig at jeg som en «hvit snipp»-funksjonær straks jeg hadde vært der et år, var berettiget til fjorten dagers ferie, mens han fikk ikke mere enn en uke. Far brukte sine beiner helt til de sviktet ham langt oppe i 80 årene. First fikk han koldbrann i en stortå som ble tatt bort. Men det var for sent, slik at de tok foten. Det var et kappløp som han tapte. De amputerte han først under kneet, deretter over kneet. Han dødde åttini år gammel. A real god «Old timer». God rest his soul. De siste årene av sin karriere kjørte han noen av jernbanens flottest lokomotiver.

William Goldsack og The Golden Arrow

Fra London til Dover og retur - «The Golden Arrow» -( London- Dover- CalaisParis.) «The Blue Train», (London- Dover- Dunkirk- Paris.) Jeg var mektig stolt og glad i min far. Han var også lokomotiv fører under første verdens krig. Da var han sersjant i «The Royal Engineers», og kjørte ammunisjonstog til fronten i Frankrike. Jeg har de to medalje han fikk, men fikk aldri høre noe om hva han hadde opplevd. Det er derfor, kanskje, hvis jeg kommer så langt, jeg kan skrive litt om mine egne opplevelser under krigen. Men før det, vil jeg i forbindelse med min fars daglig arbeid, også gjør honnør til min mors innsats på den fronten. Klærne på de som arbeidet på lokomotivene ble tilsølt av kullstøv, damp og røyk. Det var en daglig kamp å få holdt klærne ren. I begynnelsen var det med vaskebaljer, kokende vann, såpe, skrubbe kost og skrubbe brett. Det var en velsignelse da hun først fikk en «Gas cooker» som kunne koke opp vannet. Enda mere så da vi hadde råd til en «ordentlig» vaskemaskin. Det pluss nistepakke og teflasken til alle dagens tider, og et varmt måltid ved endte vakter. (Jeg må nevne her, at hver gang lot han den siste bakte poteten ligge i sausen for meg, som satt og ventet, uansett om på hvilken tid på dagen han spiste.) Det måtte ekte kjærlighet for mor og far til å holde ut gjennom årene.)

Elise May Elisabeth (født Taylor) og William Henry Goldsack

Veien gikk over en bro som hadde store steinblokker ved siden av fortauet, som beskyttelse for fotgjengere. Steingjerdet, som det egentlig var, var bygget i mannshøyde, men med et kraftig hopp var det lett å kom oppå for å skue de «Monstrene» etter hvert som de viste seg. Det var også spennende å bli jaget av de voksne, for det var ikke lov til å klatre på brokanten. Men fantasien var sterk. «Dragene var til for a bekjempes.» Tunnelen gikk under den forannevnte kalkgruven, som ga fritt adgang til å ta oppstilling rett ovenfor tunnelutgang. Det var ikke meningen at vi skulle drepe «Dragene» - vi skulle bare erter dem

litt. Kunsten var å lytte godt etter, og beregne når lokomotivene først stakk nesen ut fra tunnelen. Avstanden fra stasjonen var ikke så langt. Kanskje 4-500 meter. Lokomotivene arbeidet hardt for å komme i gang med sine tunge laster, slik at de anstrengt seg til det ytterste med full damp, og mye støy. Fri fra tunnelens tak, den første sky fra skorsteinen kom som en eksplosjon. «Dragekjemperne» som stod parat med hver sin klump kalkstein, som skulle kastes slik at den seilte gjennom luften, og havne opp i den oppadgående luftrom, og bli blåst videre som et annet prosjektil. Det var ikke ofte vi hadde suksess. Det var ikke så ofte vi forsøkte oss heller. Det ble brått stopp da det gikk opp for oss, at det virkelig kunne være farlig. Spesielt for togførerer, - og enda mer så siden min far var selv en av dem. Huset vårt, som vi leiet, hadde ingen hage foran. Rett inn, eller ut av frontdøren og så var man på fortauet eller inni en liten passasje, som førte til bestestue, spise stue, og kjøkken. Derfra ute på baksiden, hvor vi hadde en liten frimerke av en hage. Men det spennende her var, at rett vedside av frontdøren våres, var det en stor inngangsport som førte til en ganske stor gårdsplass, hvor i all herlighet det befant seg en ekte smed og en ordentlig smie. Resten av gårdsplassen bestod av bakgårdene til de tre butikker som var naboene våres på andre siden. En grønnsaksbutikk, en avis- og blad butikk, og den andre, som solgte allslags brukte gjenstander. Trafikken gjennom porten var alltid veldig interessant. Smeden hadde en stor kundekrets, og det var som en slags musikk å høre hestehovene slår på brosteinene da de ble ført inn og ut. Og jeg - jeg var «noe til kar» som fikk hjelpe smeden ved å pumpe luft i ilden da han skulle få jernstangen til a bli først glorød, og deretter hvit glødende, før han begynte å hamre i vei for å forme tingene han trengte. Fascinerende var det å se hvordan han skodde på hestene, og den lukt av brent hardhud svidde lenge i neseborene.

John Goldsack. Trolig hans mor til høyre.

Veien hvor vi bodde, hadde sitt navn «Tower Hamlets Road» fra følgende. «Tower» som betyr «Tårn» var plassert på en høyde, slik at i gamle dager, ble det brukt som et fyrtårn, hvor det ble tent et stort bål som skulle varsle om fiender var på veis. Det var mange av disse langs kysten, og på denne måten kunne det varsles videre om fare var på ferde. De var kalt «Martello Towers». «Hamlet» betyr i grunnen «liten landsby». For lenge siden var Tower Hamlet antagelig noe for seg selv, men etter hvert som Dover ekspanderte, ble det en del av selve byen. I dag er det apotek, og butikker for bakeren, kjøttforhandleren, fisk, grønnsaker, godterier, postkontor, kolonialer, byggeartikler, slaktehus mm. Best husker jeg godteri butikken, eiet av en Mr. Fry. Jeg var i fire-fem års alderen da jeg på gaten ble bitt av en hund som var løs og som de ropte ut var «Mad dog». Mr. Fry tok min hånd i et fast grep, og sugde og sugde, og spyttet ut blod fra såret hvor bittet var. Hvem vet - kanskje han spart meg for noe mer alvorlige. Det var også her jeg husker jeg så et syn. En liten pike, eller var det en liten gutt i samme alderen som meg, døde. Vi ble fortalt at hun var blitt tatt til himmelen. Ute på gaten den kvelden så jeg barnet, sittende på en huske, med to engler på hver sin side, da hun huskende ble langsomt løftet, opp over hustakene til himmelen! Det var en snarvei til jernbanestasjonen. Noen trappetrinn var blitt lagt oppe forbi «The Chalk Pit» og «The Martello Tower». Trinnene var laget av jord og små steiner, men var av varierende lengde. Noen kunne man ta med et skritt, mens det måtte to til andre. Disse var meget ujevnt. Det var en utfordring å komme så fort som mulig oppover eller nedover. En dag, i full fart nedover snublet jeg. I den tiden var jeg fremdeles i kortbukser. Det gikk flere trint flatt ut på nesen før jeg bremset opp på magen. Resultatet var at min mor mottok en nokså blodig forslått guttunge som måtte vaskes, renses og bandasjeres til det store medaljen. Jeg kjenner det i dag som om det skjedde i går. Som guttunge ble jeg med på «Eple sleng». Vi hadde moro av å klatre over en høy mur, og inn i en kjøkkenhage hvor det var en del epletrær. Det vil si, inntil jeg hørte min bestefar fortelle min mor at han hadde kjøpt et lite stykke jord for å dyrke grønnsaker som hobby, og at han ble plaget av guttunger som stjal epler fra trærne som var der. Snakk om dårlig samvittighet! Han fikk aldri vite at hans barnebarn var en av synderne!

Dover Castle var et sted vi besøkte ofte. I nærhet var «The Park» hvor vi kunne leke, fiske «Tadpoles» (Rumpe troll) bruke husker og «See saws». «Parken» var nydelig lagt ut med fine gressplener, blomster, og vanndammer, med store hvite vannliljer. Det var ca. 5 kilometers hjemmefra.

Dover Castle

Ellers like ovenfor oss kunne vi ta turer i skogen, hvor vi ofte plukket bjørnebær. Husker en tur hvor jeg så noen fine bær litt høyere oppe en jeg egentlig kunne nå. Men jeg prøvde og falt rett inn i busken. Anstrengelsene for å komme ut derfra glemmer jeg ikke. Jeg ble «Rispet» til blods. Bak oss var et annet leke plass, «The Meadows». Her har jeg en annen episode som kom som et sjokk for mine foreldre. Jeg støttet meg til en jernstang som stod på kanten av en dyp grøft. Kroppsvekten fikk jordet under til å svikte, og stangen bøyet seg over slik at jeg fulgte med og landet hodet først med fjeset. Brillene brakk, og ansiktet mitt svulmet opp og lukket begge øyene. Jeg ble ledsaget hjem. Mor og far var i byen, så jeg ble tatt hånd om av naboen. De kjente meg ikke igjen! Det er rart når jeg tenke på det. Med alle de forskjellige skade jeg har hatt i min ungdom, var jeg aldri tatt til sykehus. Alle skadene helbredet seg selv med tid. Det var aldri noe snakk om å dra til legevakten. Bill, min bror, som jeg snart skal fortelle om, var «Assistent Scout Master» i 2. Dover Sea Scouts, og jeg ønsket inderlig også å være med. Første betingelse var at man var minst 11 år gammel og over «4feet 11 inches.» høy. Jeg strakk meg hver dag, og eventuelt fikk det til, og ble opptatt. Vi rodde i «8 Man Whalers», med hver sin åre. Det var gøy da vi fikk ro utenfor «The Breakwater» og virkelig prøvde oss i kanalen når sjøen var urolig. Vi hadde også en 56 ft. motorbåt, og var en tur til Calais i Frankrike. På tilbaketuren ble jeg dårlig av dieselrøyk fra motoren, og ble skikkelig sjøsyk. Vi hadde våre møter i «The Clock Tower» nede ved kaien. «Coggie Pierce» var vår «Scout Master». En gammel sjøhauk fra første verdens krig, hvor han hadde vært forgiftet, og mistet en lunge. Her lærte vi sjøreglene, knuter, seilbåter, og speiderloven.

Sykkelen min gikk over ende da jeg kom bort i togsporet som var i nærheten en natt. Jeg var på vei til møte da det skjedde. Resultatet var begge ben brukket i høyre arm. (Just my luck - men det kunne ha vært verre.) Samtidig at jeg var speider, var jeg også en «Cadet» i St. Johns Ambulanse». Her hadde vi også møte en gang i uken. Det var også gøyalt, fordi vi fikk være med ambulansemenn i tjeneste på lørdags fotballkamper. Vi også deltok i lag konkurranser, som ble holdt i forskjellige byer. Til og med vant vi en sølvpokal engang jeg var lagkaptein.

I helgene tok vi tog til «The Warren», nær Folkestone, og bodde i telt, og var til hjelp i tilfelle uhell. Det verste jeg husker var da en mann sprang nedover stranden for å ta seg en dukkert, og fikk en lang stykke rustnet tråd kjørt inn i foten, og gikk hele veien langs fotsålen. Jeg får frysning i kroppen selv nu når jeg skrive det. Familien vår på denne tiden bodde i Tower Hamlets Road. Den bestod av mor, Elise May Elisabeth, født Taylor. Tidligere bestyrerinne for Freeman & Hardy’s sko forretning i Dover. Far, William Henry Goldsack, lokomotivefører, Bill min bror, og meg selv. Bill var syv år eldre enn meg. Han var min fars sønn. Moren hans ble drept av en hest som hadde løpt løs mens han ble trillet i sin barnevogn. At Bill var egentlig en halvbror av meg skjønte jeg ikke noe av før en velmenende voksen forklarte meg det på en tilfeldig måte en gang i min trettende år. Da jeg «konfronterte» min mor om dette var hun temmelig irritert over den velmenende person som hadde forklarte forholdet for meg. «I vår familie finnes det ikke noe som heter «Half» bror. «Bill is your Brother and no half measures.». Når jeg tenker tilbake, så var det så lite vi barn viste om slike ting, sammenlignet med barn av i dag.

Bill (t.v) og Leslie John Henry

Lenge gikk vi og kranglet om det var storken som kom med babyer, eller om vi ble funnet under en stikkelsbærbusk. Hvorfor stikkelsbær og ikke en annet type vet jeg ikke. Bill bodde hos oss inntil han forlot folkeskolen og gikk som baker og konditorilærling hos sin onkel, som hadde bakeriet et annet sted i byen. Dette skjønte jeg ingenting av da jeg fikk vite at han skulle flytte fra oss. Ingen på det tidspunktet hadde fortalt meg noe om at han hadde en annen mor en jeg hadde. «Onkel» George Fox, som eide bakeriet, leverte brød fra hans lille Brødbil hver dag og stakk innom for å veksle noen ord med oss uten at jeg ante at han var i slekt med Bill’s mor. Senere da Bill kjørte, fikk jeg lov til å stå på stigbrettet mens han suste i stor fart fra den ene kunden til den andre. Etter endte utdanning som bakermester, giftet Bill seg med sin kjæreste Lorna Pugh og levde i Sandgate nær Folkestone hvor han drev på som drosje eier. Under krigen meldte Bill seg frivillig og var stasjonert i Dover i Brannvesenet. På grunn av den utsatt stilling Dover befant seg, med kontinuerlig bombardement fra stor kanonene fra Frankrike, fly og bombe angrep, maskingevær fra tyske fly osv. var brannslukningsfolk og utstyr plassert inne in i store utgravninger i kalkklippene. Her var det fuktig og usunt. Bill ble smittet av tubercolosis, som han døde av kort tid etter krigen var slutt, 33 år gammel.

Jeg startet mine skoledager 5 år gammel. Skolen het «St. Bartholomews school for boys» og var delt på 3 forskjellige bygninger, plassert på forskjellige steder i nærheten av hverandre. Den første var for 5 - 7 åringer, (Innfant school i Curzon St.) Den neste for 8 -12 åringer, (Enden av Odo Rd.) og den tredje for 12 - 14 åringer. (Også i Curzon St.) Etter fylt 14 år, var du deretter ferdig med folkeskolen, og de fleste da fant seg jobb på arbeidsmarkedet. Skolen var en Kirke school som man kan tenke seg ut fra navnet. Hvordan det fungerte med hensyn til lønninger til lærerne, og vedlikehold osv vet jeg ikke. Men kirkens lære var sterkt i bildet under utdannelsen. Hver fredag ble alle skoleelevene, unntatt førsteklassingene, marsjerte, 4 på rad, i linjer, ned til kirken, som var en 10 minutters gang fra skolene. Det gikk nokså høylydt for seg da vi passert gjennom gatene både frem og tilbake. Pussig nok var det helt i orden om man foretrakk å dra til byens svømmehall som en alternativ til å gå på gudstjeneste. Antall som fikk lov til å gjøre det var selvsagt basert på bassengets kapasitet til å ta imot et «x» antall ivrige «Kanal svømmere», men i hvert fall visste det at skolen mente at det å lære å svømme, var fullt så viktig for barn som bodde ved sjøen. Opptaket i barneskolen (Infants) foregikk hver tredje måned. Vi var femti smågutter i hver klasse, hvor vi satt to og to ved pultene. Jeg husker min første skoledag. Min mor tok og overleverte meg til min første lærerinne. Dette forgikk ikke uten store protester, og mange tårer. Jeg ser for meg i dag hvordan jeg ble tatt hand om og ble roet ned ved at jeg fikk en boks med fargede stykker ullgarn, med beskjed om å sortere dem i sine respektive farger. Jeg husker ikke noe spesielt fra 5 -7 års stadium, annet enn at i den tiden fikk vi lære å lese og skrive. Som syvåringer kunne vi til og med skrive stil.

Den første lærerinne jeg husker, var en dame som vi synes var fryktelig gammel. (Sikkert i tretti årene). Jeg var kommet i den første klasse for syvåringer, og jeg ser hennes ansikt for meg, - selv etter sytti år. Det var ikke hennes ansikt som gjorde så sterk et inntrykk, selv om hun hadde en liten utvekst der, med et langt hår på. Klasserommene i den tiden var opplyst med gasslamper, som stod på hele tiden med en liten pilot-bluss. Når lampene skulle tennes, skulle man rekke opp og trekke på en liten ventilåpner som tilførte mer gass, og slik ble hele romet belyst. Min pult var plassert rett under en av disse lampene og lærerinnen måtte skyve meg litt til side for å stå på setet og rekke opp til lampen. Jeg så opp for å se hva hun gjorde og fikk det rareste av følelser. Jeg hadde selvfølgelig sett sånne lange ull underbukser hengt ut til tørk på linjen etter storvasken, men maken på en lyslevende dame - aldri! Lærerinnen, som jeg ikke husker navnet på var ikke en gang pen, men så husker jeg så godt hvordan jeg holdt på å rødme, - og holdt på å tisse på meg. Den neste lærerinne, en litt elderly dame, strevde hardt for å holde disiplin blant sine 50 urolige elever. Hun kom syklende hver morning. Dagen begynte med morgenbønn kl.9.00. Fri minutter, cirka 15 minutter fra kl.10.15, og lunch kl.12.00. Deretter begynte vi igjen kl 13.45, og sluttet kl. 16.00 etter å ha hatt en liten pause midt på. Det var i hennes klasse jeg først opplevde hennes måte på å behandle gutter som hadde brukt stygge banneord i klassen eller i skolegården. Vi var i åtte - ni års alderen. Straffen var «Munnvask». Tre av klassens største gutter fikk beskjed om å ta vedkommende ut til vaskeplassen og med makt tvinge ham til å vaske ut munnen med en sterk såpe og vann. Ellers var straffen å stå i hjørnet på klasserommet den vanligste måte for henne. Ikke så den neste klasse-læreren; Mr. Fry. Han hadde blitt skadde under første verdenskrig. Skutt i venstre arm resulterte i at armen var blitt skrumpet in. Når vi ble kalt fram for klassen for å ta imot straff som han mente vi fortjent, fikk vi lov til å velge om han skulle ta spanskrøret i høyre eller venstre hånd. I grunnen spilte det ingen rolle, for han kunne slå like hardt med begge. Straffen variert med årsaken til forseelsen. Et slag på en hånd var det minste eller et slag på begge hender. Full pott var begge hendene, så vel som på bakenden. Verst av alt var dobbelt dose med en gang. I videregående skolen var man ikke så barbarisk Der var det bare å bli holdt tilbake etter skoletidens slutt for å skrive hundrevis av linjer. Jeg foretrakk den siste sorten da jeg har opplevet begge sorter. Her må jeg fortelle om en liten episode som skjedd med Mr. Fry. Det var navneopprop for alle som skulle opp i neste klasse. Vi var som sagt 50 gutter. Etter at de ble oppropet, forsvant guttene over til neste klasse. Så ble jeg stående helt alene med tårer i øyene Da så han opp, og så på meg. «Hva gjør du her da gutt?» Før jeg kunne stamme ut at han ikke hadde ropt opp mitt navn, sa han «Forsvinn». Kanskje han ikke hadde hoppet over navnet mitt eller at jeg ikke

hadde merket det, men den følelsen av å være den eneste som ikke hadde vært med, var så sårende at jeg fremdeles husker det. Så var det Mr. Lord. En høy hengslete kar som var mislikt av de fleste. Hardhendt med spanskrøret og som ofte fikk besøk av sinte mødre som mente han hadde vært urettferdig mot deres gutter. Det var underholdning for oss å høre hvordan det gikk for seg. Jeg husker en gang at en av guttene hev sin blekkholder på ham i timen. Blekk rant nedover dressen hans og han naturligvis eksplodert. Gutten fikk nærmest juling. Dagen etterpå kom moren, - og læreren fikk juling. Mobbing på alle kanter! Så var det lærerne som hadde de tre siste klassetrinn. Mr Bell, - snill og hyggelig. Mr Baker, en waliser, spilte fotball for Dover town. Rask og effektiv, han var litt av en helgen for oss gutter, spesielt da han scoret mål og vårt lag vant. Jeg har også spilt på skolens lag. Vi konkurrerte med alle de andre skolene i Dover. Dette gjaldt også for «Cricket». På fotballaget var jeg «Inside right» som det kaltes den gang, - en slags spiss per i dag. Artig å skyte mål fordi en av våre gutters foreldre hadde en fiskeforretning, som også solgt «Fried fish and chips». Hver lørdag etter kampen fikk vi som hadde spilt, en pose med «Chips». For de som hadde scoret mål, fikk dobbelt porsjon. Siste og syvende klasse lærer var Mr Naden. Han var nylig utdannet fra universitetet. Han hadde også ansvar for vi som hadde nådde toppen. «Standard ex7», - såkalte beste elever. Det var han som oppdaget at jeg hadde satt en av mine skrivebøker ned i buksene mine den gangen jeg skulle få straff på bakenden. Grunnen var at han hadde overhørt meg mime hans stemme til en annen gutt. Mr. Naden var «Upper class» og snakket med en overdrevne Oxford aksent. Lyden da den spanske rør traff var litt annerledes og en rask undersøkelse viste hvorfor. Resultatet ble da dobbelt slag. Gjennomsnittlig holdt jeg for det mest part rundt nummer tolv i klassen hvor vi fortsatte å være 50 stykker hele tiden. Mot slutten greide jeg å komme litt høyere. Men Willy Nutley, som var min venn og bodde i samme gaten, ble bestandig min overmann, og jeg ble den evige toer. Fjorten år gammel var vi i standard seven, og de fleste sluttet der. Cirka fjorten av oss fikk lov til å gå videre en termin til som «Elite». Willy og jeg kjempet til siste eksamen, men han greide å holde stilling. Dog sa Rektoren i mitt avgangsvitnesbyrd, at jeg var en av de beste av skolens produkter. Men her må jeg fortelle om «Ritualene» som alle måtte gjennomgå ved flytting fra Odo Road til Curzon St. I dagens første friminutt ble alle nye elever samlet opp i den en ende av skoleplassen, som egentlig var selve gaten på forsiden av skolen. Så stilte de eldre elevene opp på hver sin side, og de «nye» ble jaget til å gå «Gåsegang». Dette ble kalt «Running the Gauntlet». Det var lov til å slå alle som passerte. Mange av de eldre husket den juling de hadde fått da de først flyttet opp og de sparte ikke på konfekten.

Så etter dette kom «The Bumping»- seremoni. På siden av skoleveggen stod det en firkantet stein. 20 x 20 x 20. Så ble man plukket ut, en for en. Fire gutter med hver sin arm eller bein og man fikk bakenden slått ned på steinen. Jeg husker ikke om det var 3 eller 5 ganger. Deretter var man «Akseptert». Det var den tredje seremoni som heldigvis ble stoppet like før jeg kom dit. Da ble man tatt av noen av de seniorelevene, og hodet puffet ned i toaletter, mens noen trakk i snoren! Det visste seg, at Rektoren hadde som nabo, en herre som var entreprenør. Jeg ble anbefalt til ham og begynte min «Karrier» som lærling i byggebransjen. Meningen var at jeg skulle lærer både det praktisk så vel som det administrative med å kunne beregne tilbyder o.s.v. Slik begynte min nær kontakt med snekkere, malere, murmestere og de andre hjelpere i de forskjellige fag. Biler på den tid var luksusvarer og firmaet hadde kun biler privat til eieren og sønnen. Forskalingsmaterialer, stiger, maling, sement, takstein, o.s.v. måtte lastes på store trillebårer og trekkes dit hen det var jobbe å gjøre. Som yngste man falt mesteparten av dette arbeid på meg og jeg var svært lite på kontorkrakken. Jeg likte meg ikke med å kjøre gjennom gatene med disse trillebårer, - med «John Robsen - Byggemester» malt på siden. Men etter noen få måneder, skjebnen steppet inn og forandret mitt liv. Det viste seg at jeg hadde tatt for hardt i løfting av tunge sementsekker etc og fikk neseblødning. Doktoren diagnoset «Strained heart» Overanstrengte hjerte og karrieren i bygnings bransjen ble brått avsluttet. En skole i nabobyen Folkestone, het «Folkestone Technical High School Commercial College». Jeg ble rådet til å søke å komme inn for å ta en merkantil utdannelse på college. Dette gjorde jeg og reiste over for å ta opptaksprøven. Klassene var for gutter og jenter i alderen 15 - 18 år og som allerede hadde begynt. Jeg klarte opptaks-testen og fikk lov til å begynne med en gang. Dette var noe nytt for meg. I min klasse var det 18 elever. Halvparten jenter og halvparten gutter. Vi måtte bruke skolens uniform, med fargene rødt og grønt slips, luer og jakker. Jeg følte meg like ille berørt å gå gjennom byen i uniform

som da jeg gikk med John Robsens trillebårer. Som oftest lot jeg det være med luen, men flere ganger ble jeg rapportert av en eller annen lærer som hadde sett meg, slik at jeg måtte bli igjen for å skrive hundrevis av linjer, etter at de andre hadde gått hjem. Hver morgen begynte med morgenandakt i kapellet. Guttene på den ene siden, og jentene på den andre. Jeg husker at en dag satt vi på rad på benkene, med bøyde hoder, i bønn. Så så jeg opp, rett inni øyene til en av jentene rett overfor, som også hadde gjort det samme, og stirret intens på meg. Hun het Jenny, og gikk i samme klassen som meg. Det ble til at vi ble gode venner, men ikke «Orn’lig» kjærester. Hun bodde i Deal, den neste by langs kysten. Like langt som til Folkestone på den andre siden. Sammen med en del andre gutter og jenter tok hun tog som stoppet på Dover Priory station hvor jeg steg ombord. Jeg gjorde det litt spennende ved å «Time» det slik at jeg stormet igjennom inngangen til stasjonen, akkurat da konduktøren viftet med flagget sitt. Det gikk sport i det og de andre skoleelevene forventet det som morgen-underholdningen. Hvor dumme kan man være når man er ung? Jeg trivdes godt på skolen og greide å holde meg som nummer en i klassen. Her lærte vi ved siden av de vanlige skole fag, stenografi, maskinskrivning, regnskapsføring, og handelslære. Det som jeg likte godt var faget «Elocution». Her hadde vi en lærerinne som skulle få oss til å snakke korrekt. Spesielt strevet vi med å forme leppene og tungene våres for å få til den riktig uttale. (Pronunciation, - articulation - the art of speaking distinctly.) Mange grimaser og latter, men det var alvorlige nok. På min rapport fikk jeg vite at jeg måtte passe uttalelsen av vokalen «Ow». «How now brown cow?». Jeg fikk spille fotball her også, men på grunn av min såkalte hjerteanstrengelse ble jeg plassert i mål. Der fikk jeg et nytt navn «Lysstolpen.» Det gikk veldig bra for det! Mor og far likte seg godt da de besøkte oss på «Parents day» og fikk se hva som gikk for seg der. Men - tiden min her ble forkortet. Jeg fikk brev fra Jernbaneadministrasjon om at jeg kunne reise til London og ta en «Preliminær» eksamen for mulige ansettelse. Dette klarte jeg bra og litt senere ble innkalt for en «Final» eksam. Dette også gikk bra og så fikk jeg beskjed om at jeg skulle straks begynne i tjeneste. Jeg måtte gripe sjansen da det var det jeg hadde ønsket fra tidligere av. Men det var vemodig å måtte si fra at jeg ikke skulle fortsette skolegangen. Spesielt da jeg fikk vite at jeg hadde blitt valgt til skolens «Prefect» ved neste semester. Til og med den yngste noen gang. («Prefect» betyr noe som «Head boy».) Vel vel, ikke noe å gjøre med det. Nå var jeg ute i arbeidslivet igjen. First ble jeg utplassert på forskjellige kontorer og stasjoner for å få innblikk i hva som foregikk. Deretter ble en gruppe av oss nylige ansatte sendt til Jernbanens skole i Chislehurst nær London, før vi igjen ble fast ansatt på en eller annen station. Jernbaneregnskapsføring, i likhet med bankene, var et særskilt system, helt ulik bokføring man lærer vanligvis. Etter en kort stund ble jeg avløser slik at i tilfelle

sykdom, ferier eller annenslags fravær, matte jeg «Steppe inn». Et sted, - en gang i uken var jeg vikar for stasjonsmesteren slik at han kunne få sin fridag.

Slik var det den dagen 3. september 1939 kl.11.00 hørte vi statsminister Chamberlain fortelle over radioen at vi var i krig med Tyskland fra det øyeblikk. Jeg var da 17 år og 3 måneder. For øyeblikket ble hele folket i sjokk. Det var ikke til å tro. For de voksne var det den andre gangen i deres liv at de var i krig med Tyskerne. Det var en bitter følelse. Mange hadde følte første verdenskrig på kroppen og nå skulle det begynne igjen Jeg hadde blitt opplært i «First Aid» i St, Johns Ambulanse og på forhånd hadde vi øvet inn hva vi måtte gjøre i tilfelle noe slik skulle skje. Straks etter meldingen på radioen var slutt så begynte sirenene til å ule. Jeg tok min sykkel, og fortet meg ned til min «Air Raid Post», ned i Bridge-street i byen. Det var ingen i vår gate da jeg syklet nedover. Det var en rar følelse. Jeg kunne føle at hele luften var ladet. Atmosfæren var elektrifisert med stundes alvor. Som om hele landets befolkningens tanker samlet seg i luften og hang over oss. Jeg så for meg, i hodet, tusener tysker kommer dalende ned fra tusenvis av fly, men det skjedde ingenting. Etter en stund kom signalet at faren var over. Så kom det en tid med spekulasjoner om hva kommer til å skje. Tiden gikk, menn og kvinne volunterte eller var innkalt etter alderen for å tjene i det militær, luftforsvar, marinen eller en eller annen form for sivil tjenester. Vi leste i aviser, og hørte på radio hvordan krigen utviklet seg i Europa, på land og sjø. England samlet sine tropper, og sendte «The British Expeditionary Force» over til Frankrike for å hjelpe Franskmenn. På hjemmefronten ble det opprettet «The home guard.» Hjemmevernet. «Etter krigen ble det laget en serie komiske TV-programmer om «Dad’s Army». Mennene i alle alder møt opp for å lære hvordan de skulle ta imot tyskerne når de kom. Mange hadde erfaring fra den forrige verdenskrig,

men resursene var minimalt og øvelsene måtte gjøres med vanlige kosteskaft, høygafler eller hva som helst kunne brukes som erstatning for rifler. Men her går det for fort fremover og jeg må tilbake til noen små erindringer som da jeg som femåring var så lei av at min mor nærmeste kledde meg ut som jente (Smokk kaltes det plagg som hun brukte) at jeg gikk til frisøren og ba ham klippe av alle mine fine gylne krøller og få meg til å se ut som en skikkelig gutt. Du verden, for en rumpus det forårsaket. Jeg var desperat og da frisøren spurte om jeg hadde fått lov av min mor løy jeg og sa «Ja». Dette fikk min mor til å bli fortørnet både over meg og enda mer på frisøren, som måtte skjønne at det ikke kunne ha vært slik. Men jeg var glad - Jeg var blitt til gutt!

Det var ikke morsomt med bare å leke i gaten. Dog hadde vi mange leker som synes å være ukjent her i Norge. Blant annet «Nap-stick», «Jump-back - også kalt «Hotch Scotch, Thumb or Finger? » og «Jack Jack show a light». Den første trengte et trepinne cirka 6 cm. lang, med spiss på begge ender, sammen med en stokk for å slå på tuppen, slik at pinnen hoppet opp i luften, hvorved man slo til med stokken, for å få den lengst under. Leken begynte med at man tegnet en sirkel på bakken, cirka 25 cm. i diameter. Så, tre skritt bort, et merke hvor man skulle stå og kaste pinnen for å få det i ringen. Gjorde man det, måtte motparten gi fra seg sin tur til å slå og måtte kaste istedenfor. Skulle pinnen når den bli kastet, ligger på ringelinjen, fikk han som skulle slå kun en sjanse. Bommet kasteren og pinnen ble liggende utenfor sirkelen, fikk slåeren 3 sjanser. Meningen var at etter det siste slaget skulle han vurdere distansen fra sirkelen i antall løpende skritt. Hvis kasteren greide å gjøre det, fikk slåeren ingen poeng, og måtte bytte med kasteren. Hvis han ikke greide det, fikk slåeren

det antall poeng han hadde sagt og kunne fortsette. Kasteren deretter prøvde igjen å få pinnen inn i ringen. Skulle det ligger på sirkellinjen og slåeren bommet med å få pinnen til å hoppe og bli slått, er han også «Ute», og slik kunne det fortsette. «Jump back» kunne spilles med tre eller flere. Den ene står med ryggen til husveggen eller lyktestolpen. Den andre bøyer seg fremover med hodet under benet til den andre, samt å holde fast i sidene til han. Den tredje løper og hopper oppe på ryggen. Så sier han som sitter, «Hotch scotch thumb or finger? - og med det viser han som står hvordan han har hendene sine. Hotch var knyttet hender med tommeltotten utenfor. Scotch var knyttete hender med tommeltotten trådt innenfor fingrene. Thumb var tommeltotten pekende opp og Finger var selvfølgelig pekefingeren i været. Gjettet han som var bøyet den riktige håndstillingen byttet de plass. Hvis han som satt på mistet balansen og rørte bakken på noen måte før svaret var gitt, måtte de bytte plass. Egentlig kunne dette spilles med bare to, men da måtte han som satt på ryggen være ærlig og ikke lyve. Det var morsommere når det var to lag. For eksempel seks på hvert lag. Da ble det en som stod for å kontrollere og de fem andre bøyet seg og stakk hodene deres under benene til han foran, samtidig griper hardt rundt benene samtidig. Så kom førstemann i det andre laget løpende for å hoppe så langt oppover og foran, for å gi plass til de andre. Han som tok imot de første måtte tåle et kraftig dunk på ryggen. Ofte da de skjønte at de som satt på ryggen holdt på å falle, ventet de med å svare, slik at hvis en eller annen berørte bakken, så måtte de bytte plass. Når alle var kommet på plass, gjorde førstemann tegn og spurte hva han hadde som signal. Førstemann i det bøyete rekker hadde ansvar for å gjette. Gjorde han det riktig måtte lagene bytte plass igjen. Gjorde han det ikke, fortsetter de som før. Det var ikke alltid plass til de siste, slik at de falt av etter å ha hoppet. Da måtte lagene bytte plass igjen. Det hendte også at det ene laget kollapset under vekten og da fikk hopperne fortsetter etter en ny oppstilling. Det var om å gjøre å ha en sterk rygg. Den siste lek jeg nevnte var en natt- lek. To lag, gutter og jenter. Det ene laget med lommelykt sprang i vei og etter å ha telte til femti, kunne de andre ta opp jakten. Ved å rope «Jack Jack show a light» måtte det første laget blinke med lommelykten og løpe videre og komme tilbake til utgangspunktet før de ble innhentet. Selvfølgelig spilte vi fotball, både på gaten og i skolen. Det var ingen som hadde råd til en skikkelig lærball. Til å begynne med laget vi ballen av avispapir og hyssing. Ved å klemme det hardt sammen, kunne den tåle et spill eller to. Etterhvert ble det mer avansert med gummiballer og eventuelt ble det selvsagt ordentlig fotballer. Men dette var først da man spilte i lag for skolen. Tid til å gå tilbake litt. I førstningen var krigen ikke så følbart. Ingen virksomhet til å begynne med. I grunnen var det først da Tyskerne hadde kommet til den Franske kysten at tingene begynte til å være ekstra ubehagelig.

Tyske stor kanoner montert på jernbanelinjer og skulte i klippene i nærhet av Calais, 21 engelske mil rett ovenfor oss, sendt svære granater som veiet et tonn hver, høyt til værs, beregnet til å falle på byen Dover. Det tok 60 sekunder på veis over kanalen. Fra vår side kunne vi se når disse ble avfyrt, da det blinket ved avfyring.

Da ble sirenene satt på og det var om å gjøre å søke dekning så godt man kunne. Det var i grunnen bare spørsmål om man var heldig nok å ikke være så nær når de landet, fordi det eneste sted man kunne føler seg trygg var i «The Caves». Disse var lange gangveier som var gravet ut dypt nede i kalkklippene og der hadde man ikke anledning til å springe dithen hver gang det skjedde. Hvert hus var blitt forkynt med en «Andersen Shelter». Navnet etter en av regjerings ministrer. Disse var galvaniserte jern plater som skulle graves ned i hagene. Sidene skulle monteres i mannshøyde, og takene var bøyet som en omvendt U og hele greier dekkes med jord. Det var plass til en gjennomsnitts familie. Mange hadde sine senger installert og sov der hver natt.

Andersen Shelter

Man hadde følelsen av at man ble beskyttet til en viss grad, men et direkte treff visste man var slutten. Det var derfor mange familier ble fastboende i tunnelene i klippene gjennom hele krigen, bare ut for å kjøpe nødvendige mat og gjøre nødvendige ærender. Jeg sier familier, men det var for det mest part svært ung barn og eldre personer, for alle skolebarn var blitt evakuert til Wales. Min gamle bestefar nektet å gå ned i «Shelteren». Ingen kunne få ham til å forlater hans seng i huset. Fra vinduet sitt hadde han bra oversikt over Tower Hamlets, og også «The Castle». Min mor var liaison for skolen og de barna som ble innkvartert i Blackwood. Hun skulle ha oversikt over hjemmene barna ble plassert i og ha kontakt med alle «Foster foreldrene». Hun pendlet mellom Dover og Blackwood med nyheter om barnas trivsel eller i hvert fall hvordan de hadde det og tok imot besøkende foreldre da de besøkte deres barn. Stakkars mor - hun fikk sitt livs største sjokk da hun møtte toget en dag i Blackwood og en av foreldrene sa til henne «Vi er så glad for at de fant din sønn!» Mor ble hvit i ansikt og spurte «Hva er det du snakker om?» Da visste vedkommende at min mor ikke visste noen ting om hva som hadde skjedd med meg og måtte skynde seg for å si at alt var bra og forteller hva de hadde hørt. På denne tiden var jeg blitt forflyttet opp til en stasjon innenfor Londonområdet. Jeg var der da de første bombetoktene mot London begynte. En rar følelse i grunn. Dette var noe nytt for Londonere, mens jeg følte meg som en veteran. Dover var blitt kjent som «Hellfire Corner» før jeg forlot stedet. Her hadde vi opplevde å bli bombet, skutt på av tyske jagerfly som koset seg med å komme over for å skyte på våre forsvars-ballonger og sprøyte oss med maskin gevær, beskutt med diger kanoner og virkelig følte det på kroppen, mens London hadde ikke hatt noe av det. Men da det virkelig ble satt i gang og bombefly kom regelmessig hver eneste kveld cirka kl.20.00. fikk jeg oppleve litt av hvert før jeg ble innkalt til tjeneste i luftforsvaret.

Det første angrep på London-havn var om dagen og fortsatt gjennom natten. Jeg var tilfeldigvis i byen på veis til noen venner og måtte ta dekning i et tilfluktsrom. Da den første bølgen var over prøvde jeg å fortsette videre, men transporten var blitt disorganisert. Jeg kom ikke frem og da den neste bølgen kom, var jeg utenfor Woolwich Arsenal, en stor ammunisjonsfabrikk. Et ganske usunt sted å være siden hele området var nu brennende. Natten måtte bringes i et nytt tilfluktsrom der og da. Neste morgen fikk jeg en buss frem til mine venner, men etter en stund måtte jeg tilbake for å være på jobb neste dag. Til tross for hva som hadde skjedd var togene fremdeles i gang, men det brant over alt. Jeg sto på London Bridge jernbanestasjon da neste bølge kom. Togene gikk ikke i rute, men jeg kom på en

som skulle til Bromley hvor jeg bodde. Et uforglemmelig syn var å stå på stasjonen og se hvordan St. Pauls Katedral ble belyst av alle brannene rundt omkring, uten selv å bli slukt opp av flammene.

St.Pauls Cathedral

Noen dager etterpå var jeg på jobb, da sirenene varslet om fly på veis til London. Folk søkte tilflukt i tilfluktsrom under veien som gikk over stasjonsområdet. For meg var det en anledning til å gå til et sted et per kilometer nede i veien for å snakke med en dame om mulighet til å kunne leie en hybel hos henne. Hun var hjemme og jeg fikk lov til senere å flytte inn. På veis tilbake til stasjonen var det ganske mye anti-luftskyts og jeg husker å ha plukket opp noen granatsplinter fra veien. På den veien som gikk over jernbanelinjen hvor billettkontoret var, var det en del butikker. Vi var naturligvis kjent med de folk som arbeidet ved siden av oss. Jeg ble forskrekket da jeg så at en av butikkene var blitt truffet av en bombe. Redningsfolk og ambulanse folk var tilstede og på bakken hadde de tatt ut bestyreren som hadde vært lys levende da jeg gikk derfra. Han var fremdeles i liv, men fra egen erfaring senere, tror jeg ikke at hans hjerne registret hvordan han var stilt. Han var ikke til å kjenne og på veis til sykehuset døde han. Krigens realiteter var kommet nu til vår lille stasjon. I Dover var vi blitt vant til litt av hvert, ved å kaste oss ned på gaten, og ligge tett inntil veggene når tyske fly dukket opp, enten for å droppe bomber eller sprøyte oss litt med maskingevær. I London var det annerledes. Her fikk vi varselet i god tid før de var over oss. Først var det sirenene, så langt borte torden fra anti-luftskyts, så lyden av hundrevis av fly og himmelen ble opplyst med

lyskastere. Hvis de passerte over oss, syntes vi synd på de som skulle få det. Skulle det være konsentrerte på oss, var det bare å si en liten bønn inni seg, krysse fingrene og håper på det beste. Det var slik, at tingene stoppet ikke opp. Togene gikk, bussene, biler og folk som måtte være ute gikk som vanlig. Andre som kunne, søkte beskyttelse i undergrunnsbanen eller tilfluktsrom. Alle håpet på at det ikke var dem som skulle være uheldig. Selvsagt, i det området som ble truffet, ble det andre baller. Brannbiler, ambulanser, bergningsbiler, o.s.v. forårsaket kaotiske tilstander. Slik var det en natt for meg.

Elise May og William i uniform

Jeg var på kveldsvakt på Sundridge Park jernbanestasjon. Den hørte inn under Grove Park stasjonmasters ansvar. Grove Park var stasjonen på hovedlinje London - Dover, cirka 15 km fra London sentrum og var egentlig en del av Stor London. Fra Grove Park gikk det et sidesporer til Bromley. En stor by cirka 6 km. derifra. Halvveies dit var Sundridge Park, på utkanten av byen. Denne natten skulle det vise seg at Bromley var målet, sammen med sentrale London. Det visste vi da tusenvis av brannbomber ble sluppet løs over vårt område. Dette ble gjort for at de etterfølgende bombefly kunne se hvor det brant og så slippe sine tyngede last ned. Togføreren på et fullastet passasjertog hadde stoppet toget ved plattformen på Syndige Park. Grunnen var at signalmannen i Bromley hadde satt signalene hos oss på Rødt lys, da faren for at linjene inn til byen var blitt sprengt. Togføreren ville ikke kjøre før han fikk grønt lys og passasjerene ville ikke ble stående. De ville helst ta sjansen og kommer seg hjem hvor familiene deres var under bombardement. Jeg ringte til Bromley-kontoret for å forklare situasjonen, men ingen tok telefonen fordi alle hadde søkte dekning. Så sa jeg til togføreren at jeg ville gå langs linjen til Bromley og hvis sporene var intakt ville jeg få signalmannen til å gi ham grønt lys. Jeg tok med meg en håndlampe, men det var i grunnen ikke nødvendig, da hele området var opplyst av mange

branner. Da jeg kom fram, fant jeg mannen i tilflukt under broen. Han sprang inn til signalboksen og trakk på håndtakene som ga det nødvendige grønt lys. På veies tilbake kjørte toget forby og føreren og jeg vinket til hverandre. Jeg har ofte lurte på hvordan det gikk til alle de mennesker som var på toget og hvordan det var med familiene deres den natten. Dette var året 1941. På veies tilbake til kontoret, falt en bombe på et hus ved siden av. Jeg vet ikke hvordan det gikk der, men neste dag lå det en mann i sengen ved siden av meg på sykehuset som jeg fikk vite kom fra det huset. For min del kom jeg trygt tilbake og fikk beskjed over telefonen at jeg måtte kalle ut de karer som hadde ansvar for vedlikehold av sporene. Han som var formann i gjengen, bodde litt lengre ned i gaten en der hvor jeg bodde. Han hadde ikke telefon, så jeg var nede og ga ham beskjed. Noen hus lengere opp ringt jeg på døren, der jeg hadde en kollega, som hadde en hybel der. Vertinnen hans åpnet og han kom bak henne for å prate med meg. Så, i lyset fra brann i nærheten så jeg en fallskjerm som kom seilende ned over oss, litt lengere opp. Det som skjedde etterpå husker jeg ingenting av.

Bombet hus i Bromley

Det er bevis for at hjernen tar noen brøkdel sekunder før det som skjer blir registrerte. Min vertinne fortalte etterpå at jeg ropte ut at der kommer en tysker og sprang oppover gaten. Peter, min venn fulgte etter. Dessverre var det ikke noen tysker som kom dalende ned, men en landmine, hengende på en fallskjerm. Denne typen landmine var en lang kraftig sylinder, som eksploderte straks den tok kontakt med bakken. På den måten har den en større spredningseffekt en en bombe, som lager et stort hull, med en begrenset omkrets. Dessverre landet denne midt på gaten litt lengere oppe, rett ovenfor det huset hvor jeg bodde.

Fallskjermbomber

Flere hus på begge side av gaten ble blåst i filler, og 32 mennesker døde. Blant dem mine vertsfolk, mann, kone og kones bror. Peter, som løpt bak meg fikk husene over seg, på samme måte som meg, og ble drept. Straks kom bergingsmannskapet og ambulanse folk for å hjelpe til. Jeg vet ikke om Peter ble drept med det samme eller at han ble liggende lengere enn meg under alt debris(ruinene). Til all hell var det en eldre mann, lengere ned i gaten, som så Peter og jeg springer oppover. Han pekte på hvor han så oss sist og ba redningsfolket om å grave der. Det ble fortalte meg at det var en schæferhund som snufset meg ut i ruinene. (Er det rart at jeg har en god følelse for slike hunder?)

Jeg ble plukket ut og kjørt bort i en ambulanse til Bromley sykehus, fullstendig utenfor alt som foregikk rundt meg. Det var en kvinnelig ambulansesjåfør som kjørte. Hun kom neste dag på sykehuset for å spør etter meg da jeg hadde ikke sett ut i det hele tatt da hun fikk meg ombord kvelden før. Jeg hørte henne, men kunne ikke se henne, da bandasjene dekket øyene mine og hele hodet. Modig var hun, som kjørte gjennom en hel by som var i brann, for å få meg på sykehuset mens bombene fremdeles falt. Det var det da jeg kom til bevissthet og ikke hadde peiling på hvor jeg befant meg. Jeg hørte lyden fra tyske fly og antiluftskanoner og lyder fra mennesker rundt omkring. Jeg kjente med hendene på laken i sengen og det gikk opp for meg at jeg var på sykehus. Men hvorfor? Jeg husket ingenting av hva som hadde hendt. Forsiktig følte jeg nedover for å vite om benene var der og så armene,

men hvorfor var jeg bandasjert sånn. En sykepleier så at jeg var kommet til bevissthet og ba meg om å ikke røre på meg. Da jeg spurte hvorfor, sa hun at de trodde jeg hadde brukket hodeskallen. I radioen hadde min far hørte at det hadde gått hardt utover vårt område. På stasjonen i Dover sto det at togene var blitt omdirigert på grunn av ødelagt jernbanespor oppe hos oss. Han ringte til Grove Parkstasjon og spurte etter meg. Dessverre var svaret, Jack, som jeg ble kalt på den tiden, var ikke kommet på kontoret den morgenen og de var redd for at noe hadde skjedd med meg siden de visste at den gaten hvor jeg bodde var blitt bombet. Min far tok seg fri fra jobben, og reiste opp for å finne ut hvor jeg var. Først til min stasjon. Men de fryktet det verste og ikke kunne fortelle ham noe nytt. Så kom han til der jeg hadde bodd. Fortvilet var han da han gikk blant ruinene og fikk se noen grave ut det som han visste var min sykkel. Han fikk vite at 32 mennesker var blitt funnet døde, blant annet mitt vertskap. Mange var blitt såret. Mens han stod og så på, kom en gammel mann og spurte hvem det var min far lette etter. Tilfeldigvis var det han som hadde sett at Peter og jeg hadde sprunget oppover gaten da fallskjerm-minen eksploderte. Da han hørte at det var min far sa han «De har funnet din sønn og kjørt ham til sykehuset i Bromley.» Mannen fortalte også at det var i hans sønns hus jeg bodde og at sønnen, hans kone, og hennes bror, alle var blitt drept med det samme. Heldig for meg at jeg ikke hadde gått inn akkurat da. Far fant veien til sykehuset og fikk vite at jeg var blitt innlagt og var på avdeling et eller annet. Vi var mange som lå på avdelingen og far hadde vanskelig med å finne meg. Han gikk forbi min seng flere ganger før han skjønte at det var meg som lå der. Hodet var inntullet med bandasjer som delvis dekket mine øyne og det som var synlig av ansikt var farget blått, grønt, og gult. Han hadde stått der en stund før jeg fikk en glimt av ham fra under bandasjekanten. Stakkars far. Følelsesmessig hadde han hatt det hardt fra den tid han hadde hørt om hva som hadde skjedd i vårt område inntil han fant meg og fikk høre at jeg var i live. Han måtte hjem igjen for å være på jobb. Min mor var opptatt i Wales med å sørge for de skolebarn som var evakuert der og han fikk ikke kontakt med henne før hun tok imot noen foreldre som skulle besøke sine barn og som kom med det de trodde var gledelig nyheter om at jeg var blitt funnet og hadde overlevde bombingen i Bromley. Det var selvsagt gledelig, men det kom som et sjokk for min mor. Men før jeg fikk komme opp fra sykesengen, opplevde jeg noe veldig ubehagelig. Jeg hadde fått en anti-tetanus innsprøytning, for å gardere meg mot hestepest sykdom.

Anti-tetanus sprøyte

Etter et par dager så jeg at hele kroppen, fra topp til tå, var dekket med små røde prikker. Disse vokste større og større og ble til vannblemmer, som klødde slik at jeg gråt av fortvilelse. Blemmene var i hodebunnen, i ansiktet, i munnen, og overalt på kroppen. I to netter og tre dager vridde jeg meg i sengen. Jeg tålte ikke å ha natt-tøy eller laken over meg og ble smurte in med Calamine Lotion, et anti klø middel, kontinuerlig. Pasientene i sidesengene så på meg i forskrekkelse og lurte på om hvordan dette skulle ende. Jeg lå naken i tre døgn før det ga seg. Årsaken til utbruddet var kroppens reaksjon mot anti-giftstoffet de hadde pumpet inni meg. Etter en ukes tid var jeg utskrevet. Det eneste som var blitt brukket var en jeksel. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men den var splittet nærmest midt på tannen. Jeg måtte ha tygget på en mursten mens jeg lå begravet. Ellers det eneste jeg hadde å vise var et arret over venstre øyenbryn. Peter’s vertinne, Mrs. Stark hadde måtte flytte og jeg kunne få bo hos henne og hennes mann Albert. Begge var elskelige elderlige mennesker og jeg ble tatt imot som en sønn i familien. Deres egen sønn, også Peter, var offiser på et tankskip som seilte i konvoi til og fra Amerika. Han klarte seg gjennom hele krigen og unngikk å bli torpederte slik som mange han så ble senket. Han elsket å lage «Chips» da han slappet av hjemme mellom toktene. Etter krigen fikk han jobb i land, som «Terminal Superintendant» på oljeselskap Shell i London Docks. Kort tid etterpå døde han av hjerteattakk. Hans kone Joan døde av kreft noen måneder senere. Begge var i sin tidlige tretti års alder. Mrs. Stark som tidligere hadde mistet sin mann, ble selvsagt knust. Jeg ble mer og mer knyttet til henne som en sønn. Peter og Joan hadde en sønn, David. Jeg er hans Gudfar. Han er nu Lærer og Predikant i nærheten av Nottingham. Hans kone er kvinnelig prest, og de har tre døtrer. Min kjære Margit og jeg var over i England for å feire Mrs, Starks 100 års fødselsdag, men det er noe som kommer litt senere ut i fortellingen. Så var tiden kommet for min aldersgruppe å bli innkalt til krigens tjeneste i uniform. Dette var også i 1941 og jeg var blitt 19 år gammel. Jeg måtte til et sted kalt Warrington, i midt England. Der skulle vi ble innregistrerte og testet. Vi

fikk også lov til å si fra om hvilket gren vi ønsket å tjenestegjør i. Army, Navy eller Air force. Etter alle slags undersøkelser, fysisk og mentalt, måtte vi undergå en «Apptitude» test. Dette blant annet bestod av å lytte til en mengde lyder og skrive opp om de var like eller ulike konsekvenser. Det samme med en hel bråte med skriftlige symboler om de var lik eller ikke. Alt innenfor noen korte sekunders mellomrom. En såkalt «Intelligence Test». Deretter ble vi kategorisert etter våre resultater. Hvordan de gjøre det vet vi ikke, men jeg fikk lov til å bli tatt med i The Air Force. Hva som skjedde med de andre vet jeg ikke, men jeg ble sendt tilbake til min jobb, med beskjed om at det var klassifisert som «Beskyttet arbeide» «Important for the War effort», og vente på å bli innkalt på en senere dato.

Den datoen kom i april 1942 og livet i sivil tjeneste opphørte. Først var det rekrutt-trening i Blackpool. Det var der de skulle «Forme» oss til å være ekte «RAF-men». (Royal Air Force/Det britiske flyvåpenet). Jeg husker godt da vi først kom dit, en gjeng med sivile i dagligdags klær. Det var mange som hadde vært i samme situasjon som oss før, men var nu blitt «Likt into shape» med hard trening. De ropte til oss, slik det hadde vært gjort da de kom og slik det ble med oss og de som kom etterpå. En slags godhjertet mobbing. Vi ble utstyrt med uniform, gevær osv. Og snarest til frisøren som gledet seg til å få fjernet meste part av hodepryden. Så fulgte seks uker med hard trening slik at vi begynte å føle oss sikket til å være i «The Royal Airforce».

Det var tusenvis av trenees stilt opp hver dag på parade ved sjøen i Blackpool, egentlig en velkjent ferie badeby ellers. Alle bodde privat. De hundrevis av pensjonater og hoteller var blitt tatt over av RAF og alle hadde sin kvote med folk i forhold til størrelsen. Noen hadde det forholdsvis godt og andre langt ifra det. Hos oss var brødskivene rasjonert ifølge forskriftene og det nyttet ikke å be om flere. Rommene var avstengt for varme inntil vi kom inn om kvelden og kunne tenne opp. Men men, vi overlevde og etter endt trening ble vi sent til Bolton, en stor by, hvor vi også skulle bo privat mens vi fortsatt trening, men samtidig også studere på Bolton Tekniske College. Her skulle vi få en grunnleggende kurs om elektrisitet. Jeg var heldigere med min bo plassering her. Ved eksamen til slutt, skulle vi da plukkes ut for å fortsette som radar-tekniker eller som radio-tekniker. De som kom på den øverste delen av resultatlisten skulle bli radar folk, men de andre skulle være radio kommunikasjons folk. Slik ble det at jeg kom til Yatesbury for å lære om radar. Der bodde flere tusen menn i leieren. Der vi bodde var et par kilometer fra det tekniske området. Det var vinter, og en kald fornøyelse å marsjere hver morgen og kveld. Ved siden av det tekniske, fortsatt det med hard fysiske trening. Ved slutten av kurset, ble vi utplassert på radarstasjoner. Den første var i Ashford. Der var jeg heldig. Vi hadde vår stasjon i nærheten av jernbaneverkstedet, som var et yndet mål for bombing. En natt da jeg var på vakt, slapp de en av bombene som falt heldigvis på skrå, slik at den skled rett over oss og inni i en av jernbanens bygninger før den eksploderte. Det var en som hadde sett det skje. Etter en kort stund her ble jeg beordret til Sandwich radarstasjon, ganske nær Dover. På begge disse stasjonene så vi på radarskjermene de store granatene som ble sendt over kanalen. Jeg var glad for at min mor og bror Leslie var langt derfra, men min far måtte bli på grunn av sin jobb. Så etter en kort periode kom det beskjed om at min venn Bernhard og jeg skulle rapportere til et sted hvor vi skulle bli satt sammen som en mobil gruppe radarfolk, som med sitt utstyr kunne flyttes rundt om i landet og drive med trening for å kunne dirigerer nattjagerne

(jagerfly) mot tyske fly. Samtidig skulle commando-treningen fortsette. Vi ble mektig stolte av å kunne bære det «Combined Operations» merket «Army- Navy- Air Force» symbolet på skulderen. Denne måtte vi gi fra oss senere da vi skulle på oversjøisk operasjoner.

«Combined Operations» merket

I denne gruppen møt jeg Richard Parr, som sammen med Bernhard skulle være nærmeste venner. Bernhard var radar-operator og Richard «Dick» var radioteknikker. Vi opplevde mange pussige ting da vi fartet rundt omkring i landet. En kan jeg fortelle om, var da jeg ble nedkjørt av en bil da jeg var på toppen av en telegrafstolpe! Hvordan kunne det skje? Vel, for å bli operativt måtte vi koble vårt utstyr til en stasjonert radar stasjon. Vi holdt på å strekke kablene over veien. Den lå på bakken inntil en av våre trakk i den slik at den kom en meter over bakken, akkurat da en bil kom rundt hjørnet og traff kabelen. Resultatet ble at stigen jeg stod på, på toppen av stolpen, ble revet bort, og jeg havnet på bakken. Heldigvis med bare forstuet ankel. Det var på en av disse turene at jeg stod bak på en lastebil og så fremover da vi kjørte på veien. Noe traff meg i ansikt og jeg tok handen min til pannen. Med det, kapslet jeg en sint veps, som krøp rundt og stakk meg tre ganger under øyet. Ikke noe å lage et nummer av, men det var bare det at jeg hadde fått permisjon, og var på veies hjem! En gang til at det var vanskelig å kunne kjenne meg igjen. Vel, vel, så kom signalen at vi skulle deltar i noe annet en øving. Vi møtte opp på en stor samlingsleir. Alt utstyr ble tatt fra oss og vi fikk høre at det var lastet ombord ship som skulle til Midtøsten. Vi skulle følge etter, men først måtte vi gjennomgå en del behandlinger med vaksinering mot allslags mulige styggedom. Vi delte en stor flyhangar hvor det var satt opp tre-etasjes senger for 3000 (tre tusen) menn. Ikke noe rolig sted og lite appetittlig, da matstedet var ganske nær de åpene toalettene og fluene hadde festdager hver dag.

Jeg husker en av gangene stod vi i kø, bak hverandre, for å få en injeksjon i overarmen. Det var litt komisk å se. Hva det var det sprøytet inn vet jeg ikke, men det måtte være en ganske stor dosering. Saken var at væsken laget en stor kule under huden, som så ut som en halv golfball. Dette ble for meget for mange av kongens sterke karer som svimte av og ble plasserte langs korridoren inntil de kom seg. Jeg var heldigvis ikke blant dem. Men, alt ble gjort om igjen. Landgangen i Italia hadde gått bra og det var ikke behov for oss der nede. Utstyr fikk vi tilbake og nye ordrer ble gitt. Vi visste selvsagt ikke hva som foregikk, men eventuelt ble det da noe enda større. 6.Juni 1944. Det var tidlig morgen. Vi,- d.v.s. oss i G.C.I. gruppen (G.C.I står for Ground Controlled Interception) - stod midt ute i en åker et eller annet sted i England. (Det var ikke godt å vite hvor man befant seg i de dager, fordi alle vei- skilt var for lengst tatt bort, slik at fiendtlig tropper eller spioner som hadde landet, ikke skulle vite hvor hen de befant seg.) Vi holdt på med å klargjøre våre kjøretøy for å gjøre dem vanntett. Et faktum som fortalte oss at det var nærstående at vi skulle være med på en mulig svømmetur. Så hørte vi dem - og så så vi dem! Hundrede på hundrede av fly på veis til Frankrike. Alle i formasjon, og mange av dem tauende glidere med tropper ombord. Et herlig syn! En herlig følelse å oppleve, etter å ha sett i mange år de som kom med sin dødbringende last fra motsatte retning! Ikke rart at det kriblet i ryggraden. Ikke rart den følelsen av spenning. Nå var det noe som var satt i gang og vi skulle snart finne ut hvor vi fikk være med i bildet. Lite visste vi da at vi skulle se mange av de glidefly som fløy over oss, som hadde landet på bakken i Frankrike. Noen hele og noen smadret. Inneholdet, som bestod av mennesker og ofte kjøretøy, kunne fortsetter hvis de var heldig. Andre krasjet, og alt gikk tapt før noen hadde hatt sjansen til å gjøre noe. Tre dager senere, på min bursdag, var vi kommet til vår «Embarkation point», og stod klar til å kjøre ombord på vår LTC. (Landing Tank Craft) Vi hadde

kjørte i konvoi ned til kysten. Folk på gatene hvor vi kjørte igjennom, vinket og ropte lykke til oss. Vi kjørte igjennom store skogsområder hvor det så ut som hele skogen levde og var i bevegelse. Det var her hvor Amerikanerne hadde en samling av tropper, tanks og allslags kjøretøyer og annet utstyr, som skulle transporteres over kanalen. Det tok pusten fra en, å se så mange og så mye som lå kamuflert blant trærne. Så var det vår tid til å komme ombord. Vår LTC var ikke av den typen hvor man kunne kjøre rett på den ene enden, og ut den andre. Vi stod oppstilt på kaien og måtte rygge ombord. Dessverre var det lavvann og bilene måtte rygge nokså langt nedover kaisiden og oppe på en rampe slik man bruker på fergene her i Norge. Det var vått og sleipt og mange hadde vanskeligheter for å få det til. Flere måtte prøve flere ganger før de fikk det til. Enten var det skjevt til høyre eller til venstre og tiden begynte til gå fra oss, siden vi skulle ut med konvoien vår. Jeg har en stor glede av det som skjedde da det var min tur. Rett ned og full gass, brakte meg oppe og inne i skipet på første forsøk. Men det var det, at alle mine kamerater, som hadde allerede kommet ombord, kom stormende mot meg og ropte «Good old Goldie!» Det var visst litt av en bragd som jeg innrømme jeg har solt meg i den dag i dag. Så var vi alle ombord og alle kjøretøyer festet til dørken. Det var natt, og vi skulle ned i skipet for å sove i hver vår hengekøye. Det var noe jeg ikke orket å tenke på, så jeg fant meg en liten krok oppe et sted på dekket. Diesellukten, varmen fra skips motorene og jeg var dødstrett, fikk meg til å sove. Jeg ble vekket av en dundrende kanonade og så at vi var på veis til en strand.

Warspite

Ved siden av oss var den store krigsskip «Warspite» som sendt sine granater innover kysten. Over oss var det kamp mellom jagerflyene, folk i fallskjerm og en del anti luftskyts. Men hvem var hvem var vanskelig å se. I alle fall var vi kommet så langt inne på stranden som skipperen ville gå. Han var amerikaner og hadde vært på en tidligere tur. Han var engstelig for å få skipet ut igjen slik at han ikke ble sittende fast. Vi var heldig. Troppene hadde gått i land før og kommet et stykke inne i landet. På stranden var det en «Beach Master» som

vinket oss inn til land. Blant hindringene kunne vi kjøre oppover sandstranden, og krysse veien til en åker på andre siden, hvor vi skulle samles, overnatte, og kjøre videre neste dag. På en vei skilt så jeg «Courseulles sur Mer». Det var bare et lite aber med det, og det var at da jeg kjørte mitt kjøretøy nedover rampen og inne vannet, så fikk jeg motorstopp, før jeg hadde kommet ut av sjøen. Det var litt ekkelt å se kameratene mine passere oppe på tørt land, mens jeg strevde med selv starteren for å få motoren i gang igjen. Men etter en stund som jeg følte var en evighet, startet motoren, og jeg kom meg opp med de andre.

Courseulles sur Mer

Ordrene kom at vi måtte grave oss ned for natten. Himmelen ble fullt av lyskuler, som laget forskjellige mønster som var fint å se på, men ikke ellers. En kamerat og jeg gravde ut våre sengeplasser ved siden av hverandre og trodde det var smart hvis vi kjørte bilen slik at den kunne beskytte oss ved at vi lå under den. Som vi tenkte etterpå, var det i grunnen ikke så god en ide. Bilen jeg hadde kjørt hadde en stor aggregatmotor bak og var stablet fullt av dieselkanner. Så begynte turen langs kysten nordover. Det vi ikke visste var at tyskere hadde holdt stand ved Caen og «Warspite» holdt på å bombardere byen. Det vi altså ikke visste var at vi skulle ha gått i land rett bak Amerikanerne etter at de hadde landet på Omaha stranden og kjørt opp til Barfleur hvor vi skulle ha satt opp vårt utstyr og bli operativt ved å dirigere nattjagerne mot fienden om natten. Dessverre var den tyske motstanden på denne stranden den sterkeste på hele landgangen. Amerikanerne ble slaktet, mistet tusenvis av menn og greide ikke å komme videre til den tid som var ventet.

Ordrene ble gitt at vi derfor måtte gå i land lengre ned kysten. De kunne ikke risikere at vår gruppe med sånt verdifullt utstyr skulle gå dukken, siden de hadde allerede mistet en annen GCI gruppe som gikk inn første dag på en annen strand. (Det var til denne gruppen at min nær venn og radiokamerat ble overført fra oss like før landgangen. En tyske granat drepte han første dag) Så begynte vi å flytte på oss tidlig om morgenen neste dag. Det første jeg så var en dø hest som lå på ryggen, med sine fire stive ben sprikende i været. Det neste var et gevær med bajonett stukket i jordet, og vedkommendes hjelm plassert på toppen. Vi kjørte inne i den Amerikanske sektoren.

(Senere så jeg noe som gjorde et stor inntrykk på meg. En stor åpen lastebil, stappet høyt opp med lik, som hadde blitt samlet fra rundt omkring. På toppen satt fire svarte amerikaner, alle med store sigarer som de røykte på grunn av

deres last og smilende fra øre til øre. Sannsynligvis glad for at de ikke var en av de de satte på.) De hadde ikke kommet lengre inne i landet enn tre kilometer. På veien vi kjørte, var store tanks plassert i vei kanten, i full aksjon med å skyte mot tyskerne. De så med litt undring på vår lille gruppe og lurte på hva vi hadde der å gjøre, men vi var på vei til vårt mål lengre nord. Det var litt av en tur! Et sted var bruen blåst bort av granater og Amerikanerne hadde bygget en flytende «Pongtong» bru over. Den bruen var fremdeles under ild da vi kom dit. Hjertet var i munnen da vi skulle kjøre over. Bruen var laget slik at man måtte sørge for å få hjulene på de to sporene som var laget. Jeg husker jeg pustet ut da vi kom over og var klar til å dra videre.

Pontongbro

Men nei, - offiserene, tre stykker som kjørte i Jeepen, kjørte av sporet halvveis over. Vi som var over måtte gå tilbake for å hjelpe til å få Jeepen på sporene igjen. Heldigvis måtte tyskerne tatt kaffepause og det gikk bra til slutt. Videre var det et par bruer som var ødelagt, men lokalbefolkningene hadde fylte store stener i selve elven, slik at vi kunne kjøre over. Samtidig ga de oss blomster og salamistykker gjennom førerhusvinduet. Så langt hadde vi fulgt amerikanere opp langs hovedveien nordover. Så ble det bestemt at vi skulle bøye av til høyre og fortsette langs kystveien. Vi ble ikke lite overrasket da vi kjørte igjennom små landsbyer at hele befolkning stod på gata og vinket og ropte og viste sin begeistring over at vi var kommet. Blomster og små ting ble kastet inne i vognene og folket var svært så lykkelige. Det vi ikke visste var at vi var de første som hadde kommet den veien. Vi trodde at de amerikanske tropper hadde kjempet opp veien før oss, men det hadde de ikke. Vi satt i vei og rigget til vårt tekniske utstyr på et sted og vårt domestikk leier nær til, klar til å være operativt. Vi fikk besøk av de nærmeste gårdsfolk som ville bytte egg for sigaretter osv. og alt så ut til a være såre bra. Men så kom

det et alliert krigsskip og begynte å skyte med sine kanoner på et sted som var cirka 2-3 kilometer lengre oppe på stranden. Da fant vi ut at det var ingen tropper mellom oss og de tyske tropper som hadde trukket seg tilbake fra der vi var, like før vi ankom. De var samlet på det punkt hvor de hadde sine store landfaste kanoner litt lengre bort. Disse begynte å bombardere skipet, som beskyttet seg med en røyksky, idet det langsomt seilt nedover. Da det startet var det interessant å være tilskuere, men etter hvert at båten gled nedover, så befant vi oss midt imellom kryssilden. Så kom ordrene «Trekk dere tilbake - dere skulle ikke ha vært der». Men innen vi hadde begynt å rive ned utstyret, så hadde båten forsvunnet for noe bedre å gjøre. Da ble kanonene rettet mot oss. Det var ubehagelig å vite at vi var nå målet. Etter hvert at vi fikk de tekniske vognene frakoblet hverandre, så kjørte vi på landeveien tilbake til hovedveien. Jeg kjørte min vogn som hadde aggregatet og etter hvert plukket jeg opp karer som hadde gått foran til fots. I en 90 graders sving var jeg blitt for ivrig å komme av gårde. Resultatet ble at nesen til bilen havnet i grøften Akkurat da så jeg jeepen med våre offiserer kjøre forbi meg, inn en stor støvsky og stor fart, og alle med hodene sine dukket lav ned. Merkelig nok, ingen av oss ble truffet. Ingen av bilene fikk en fulltreffer. Granatene landet for kort eller for langt. Litt for mye foran eller bak. Senere, etter at Amerikanske tropper hadde nedkjempet kanonstillingen, fikk vi vite at det var jugoslaviske tvangssoldater som hadde bemannet kanonene, slik at det ikke var at de var dårlige skyttere, men muligens hadde siktet slik de gjorde med vilje. Vel, vel, med en bønn og håp om at skytsengelen min var på plass, prøvde jeg å komme meg løs. Heldigvis var det firehjulstrekk på bilen og med disse greide jeg å trekke oss ut og fortsetter bak de andre. En ting var å oppleve granatilden, men ansiktene til de som hadde ønsket oss velkommen nå viste skuffelse og angst for hva nå som skulle skje. Vi samlet oss til slutt ved et chateau (slott) som Amerikanerne hadde begynt å bruke som deres hovedkvarter. Etter et par dager kom nye ordrer. Da ble det litt kaotisk. I full fart skulle stedet evakueres, i påvente av en stor motoffensiv som de hadde funnet ut skulle foregå. Vi skulle enda lengre tilbake. Alle våre kjøretøy var på veien klar til å dra videre. Så ble det oppdaget at en av våre store antennevogner var savnet. Det var en lang innkjørsel til chateauet, med store høye trær på begge sider. Da ble det husket at denne vognen var blitt parkert mellom trærne langt nede mot bygningen. Det var blitt mørkt og det ble meg som fikk ordre om å finne bilen og få den ut på veien. Den drivveien (oppkjørselen) var den lengst jeg hadde sett. Alle var borte og jeg følte meg veldig ensom da jeg speidet etter vognen som var blitt godt kamuflert. Det var så stille. Stillhet før stormen - det var trykkende. Jeg var siket på at fortroppene var skjult blant trærne og at jeg kunne få en kule når som helst. Men, det gikk godt den gangen også, og vi fikk komme av gårde til et tryggere sted. Så ble kampen utkjempet, og tyskerne drevet tilbake.

Etter at vi hadde kommet oss, og fikk reparert det som var blitt ødelagt under tilbaketrekningen, skulle vi videre frem igjen. Underveis kjørte vi igjennom et myrområde. En av våre tekniske biler med et uhell kjørte av veien og begynte å synke i et myrhull. I den bilen hadde jeg mitt trekkspill! Det var ingen ting vi kunne gjøre, da vi ikke hadde tungt utstyr for å trekke oss ut. Men det hadde amerikanere, og med en digert vinsj ble bilen dratt tilbake på landeveien igjen. Den første natt vi hadde i myrene, var litt av en opplevelse. Da vi våknet neste morningen, kjente vi ikke hverandre igjen. Alle var blitt angrepet av mygg. Ansiktene var så oppsvulmet, at til tross for ubehagelighetene, var det litt komiske å finne ut hvem som var hvem. Endelig kom vi frem til der hvor vi skulle være operativte og alt satt i stand til å dirigere jagerflyene om natten. Stedet var ikke så langt i fra Cherbourg, som fremdeles var i hendene på tyskerne. Vi hadde en stund før, da vi kom inn i den Amerikansk sektor, måtte bytte ut våre flyvåpen-uniformer og ta på oss de Amerikanske. Våre blå uniformer, særlig da de ble støvete, lignet alt for meget de tyske typen og var ikke kjent av hverken våre allierte eller den franske lokalbefolkningen. Slik var det at vi kunne ble spyttet på av sistnevnte og sett på med usikkerhet fra Amerikanske side. Da disse var temmelig «Trigger happy» var det godt med forandringen. Vi var rett ned ved stranden, like ovenfor minefeltet. Veien til inngangen til oss hadde vært klarerte for miner og et tykt hvit bånd var blitt satt ut for å vise det. Kunsten var å holde seg på venstre siden av båndet. Vi var bevoktet av Amerikanske «Rangers». De hadde vært i kamp og skulle få en pause ved å være våre voktere. De gikk to og to, på alle fire sider av oss. Den første natt eller to gikk vi ut med te til dem. Så var det slik at jeg skulle i et sånn ærend. Jeg gikk til vaktposten midt på natten, men det var ingen der. Det vi ikke visste, var at de var blitt plutselig trukket ut for å gå i kamp. Så skimtet jeg noe som så ut som en mannsperson. Jeg hvisket til ham, men fikk ikke svar. Uff da, det var nifst. Jeg ante uro og krøp ned på bakken. Min eneste våpen var en kanne med te! Men så viste det seg at det var et maskingevær som var montert på et stativ. Men hvor var det blitt av våre voktere? Vi fikk vite det med dagslyset. En gruppe med Amerikanere var kommet med en av sine tanks langs strandkanten. En uheldig hadde gått på en landmine. Vi hørte eksplosjonen og oppfattet at noe var gått galt. Vår sanitetsmann, en gutt på 19 år, hoppet opp i en jeep og med en annen som kjørte, pilte nedover veien. Dessverre kom bilen litt over det hvite båndet og kjørte på en landmine som var blitt plasserte akkurat der. Vi så bilen bli blåst opp i luften og sprang nedover veien for å hjelpe. Føreren ble tatt hånd om av noen, og jeg hjalp til med guttungen. Det hadde gått ille med ham. Ansiktet var blitt svulmet opp og øynene var blitt slik at han ikke kunne se. På en måtte var det bra at han ikke så hvordan den høyre benet hans var blitt ødelagt. Han skrek «benet mitt» hele tiden. Den Amerikanske sanitets mann kom styrtende til og jeg tok opp det som var igjen av benet slik at

sanitetsmannen kunne prøve å binde restene i bandasjer. Hele tiden prøvde jeg å trøste gutten med å lyve for ham med å si at han hadde bare brukket benet og at det ville gå bra. Vi hørte at han kom seg etter hvert og ble sendt bak til Skottland, men ikke før hele benet var blitt amputerte på sykehuset i Frankrike. Da minen tok jeepen, uheldigvis stod en amerikansk soldat ved siden av. Han ble tatt med blasten og lå på andre siden av veien. Nesen hans var nesten av, og begge ben var knekt og pekte i hver sin retning. Han var var bevissthet. Jeg beundre hans mot. Da jeg skulle hjelpe han først, sa han «Ikke bry deg om meg ta deg av han som var i jeepen». Det var sommer og det var varmt. Ved å holde oss på den rette stien kunne vi ta oss en liten dukkert i sjøen. Vannet var klar og gjennomsiktig på et par meters dyp. Så en dag var jeg ute og svømte litt og rett under meg så jeg flytende en lik. Jeg fikk tak i han og drog han inn på stranden. Han var en Amerikansk sjømann som så ut som om han hadde druknet. Neste dag var han fremdeles der vi hadde lagt ham. Vi visste at likene ble hentet av folk som samlet opp sånne, men ingen hadde kommet for ham. Dessverre ble liket dekket av store spyfluer og det så veldig uappetittlig ut. Det var ingen annen en min venn Bernard som orket å ta i ham. Vi gravde ut et hull i sanden, satt kroppen i den og markerte den. Dagen eller to etter var vi nede igjen og ble meget berørt over at graven var dekket av blomster som Franskmennene eller damer hadde plassert over hans grav. Meget rørende! Noen dager senere var han blitt plukket opp og ligger nå i en gravlund med tusen på tusen andre som ikke var så heldig å komme igjennom krigen. En rar følelse å vite at et eller annet sted langt bort var han savnet og at navnet på et minnesten i et fremmed land var alt som ble igjen.

Richard Parr

Det var det som skjedde med min venn Dicky (Richard) Parr.

Noen dager før landgangen ble det bestemt at et lag GCI skulle få æren av å gå inn med troppene på selve D dagen. Det ble plukket ut folk fra de eksisterende grupper. Fra oss tok de en radiooperatør og en radioteknikker. Sistnevnte var Dicky. Den andre karen kom tilbake til oss senere og fortalte at gruppen hadde blitt knust og at Dick hadde blitt truffet i hodet av en granat og drept øyeblikkelig. Så hadde han da blitt begravet foreløpig på stranden, senere tatt opp og begravet i en militær gravlund.

Richard Parrs midlertidige grav på Omaha Beach

På ham, da han ble begravet første gangen, hadde han et halvferdig brev som skulle sendes til presten i hans kirke hjemme. Dick var en av kirkens gutter, både som korgutt og alter gutt. Han hadde litt dårlige samvittighet for at han var med i en krig, hvor å drepe folk var noe som var forventet. I brevet hadde han skrevet at han var lei seg, fordi selv om han ikke direkte hadde skutt et menneske, så hadde han deltatt med det han holdt på med i GCI gruppen, forårsaket at folk indirekte ble drept. Brevet ble sendt hjem til hans mor, som i sin tur sendt den over til meg som hans nær venn. Det ble slik, da vi ble operativt. Med vårt utstyr kunne vi dirigere nattjagerfly slik at de kunne skyte ned fiendes fly i bekmørket. Det var nifs å høre piloten rope ut at han hadde målet i siktet og så kunne vi se flyet dale ned i flammer. Krigen er forferdelig. Jeg kan forteller et par historier, som jeg ikke har bevitnet, og helst ville at det ikke hadde skjedde.

Under landgangen på en bestemt plass ble det slik at der samlet det alt for mange fanger under selve kamphandlinger. Hva skulle man gjøre med disse? Skulle man passe på dem mens slåssingen fortsatte mot deres egne for å komme videre? Skulle man prøve å få dem fraktet på båtene tilbake til England? Jeg vet ikke hvordan det ble løst til slutt, men det gikk rykter om at for mange av dem ble det avgjort med å slippe en hånd granat ned i buksene på dem. En annen historie som ble fortalt, var om enkelte amerikanske soldater som krøp oppover fra stranden, var blitt lurt av en kvinne, som signalisert til dem å komme inn i et hus som stod ved siden av veien. Det visste seg at kvinnen var i lag med sin tyske kjæreste. De ble oppdaget til slutt og bak dørene fant de flere døde soldater som de hadde tatt liv av. Det er best å slutte å fortelle om slike grusomheter. Kanskje det er best at den som til slutt skal lese og redigere dette, velger å kutte det ut. Etter å ha vært i Normandie noen måneder ble vi beordret tilbake til England. Det var da vi var kommet i land og kjørte i konvoi gjennom en av byene hvor en av våre folk bodde. Plutselig ser han sin kone på vei til jobben! Gleden var stor, men han kunne ikke gi seg til kjenne og vi måtte bare holde plass i konvoien og kjøre videre. For min del var jeg heldig idet vi ble stasjonert i nærhet av der min tante Edie var evakuert med sine to barn, Audrey og Derek. Min onkel Les var i tjeneste på sjøen. Så snart jeg fikk anledning, var jeg på uventet besøk. Da viste det seg at min mor og far var også på noen dagers besøk. Da jeg kom, var de en tur med tog til det nærmeste by. Snakk om sjokk, da jeg som hadde stått i skyggen på plattformen, kom frem i lyset, og tok imot dem. De trodde jeg var fremdeles i Frankrike. Etter et kort opphold ble jeg stasjonert i Diest, nær Brusselles, og senere i Celle nord for Hamburg. ….. og her sluttet han å skrive. Jeg har ikke sikker på hvilken type bakkeradar han opererte under krigen. Det var flere typer bakkeradarer. Her er to typer som ble brukt i Normandie.

Fra nettsidene om Sæter-slekta laget av Jon Arne Storflor Sæter. www.storflor.no John Goldsacks krigsdeltakelse Engelskmannen Leslie John Henry Goldsack (f. 1922 i Dover), som i 1950 giftet seg med Margit Sæter (f. 1920 på Surna), deltok i 2. verdenskrig som radaroperatør blant anna under invasjonen i Normandie på D-dag den 6. juni 1944. Margit var datter av Maret og John Sæthers sønn Lars Sæter (f. 1895). Det norskbritiske ekteparet Margit og John Goldsack ble bosatt i Norge. På forespørsel om hva hans krigstjeneste bestod i, skrev John i en mail til meg i 2010: «Jeg var i en gruppe mennesker (circa 45), utdannet som 'Ground Controlled Interception'. Det var fem av disse som skulle gå inn straks etter troppene hadde fått fotfeste på Normandy,– en hver til de 5 allierte invasjonsgrupper langs kysten.» John snakket lite om krigen, selv til sin nærmeste familie. Når jeg ved enkelte anledninger kom inn på temaet, fokuserte han ofte mer på at verden må unngå slike grusomheter igjen enn å gå i detalj om krigsopplevelsene. Hans nære venn i den britiske radargruppen, radioteknikeren Richard Parr, ble drept av en tysk granat den første dagen under invasjonen 6. juni 1944 i Normandie. Selv kom John ut for så mange farlige situasjoner under krigen at han betraktet det som et under at han overlevde. Da jeg pratet med John under feiringen av hans kones 90-årsdag og deres 60-års bryllupsdag i juli 2010, poengterte han sterkt sin overbevisning om at engler finnes – og at englevakt gjorde at han kom fra krigen med livet i behold. Som 19-åring ble John Goldsack i 1941 innkalt til militærtjeneste i det britiske forsvaret og fikk opplæring i å operere mobil radar tranportert med bil. På D-dag den 6. juni 1944 var John og hans radargruppe med i armadaen av skip som krysset Den engelske kanal for å invadere Normandie. De fikk ikke detaljer om sitt oppdrag underveis. I ettertid fikk han opplyst at den opprinnelige planen var at hans radargruppe skulle lånes ut til den amerikanske invasjonsstyrken som ble landsatt på Omaha-stranda på D-dag. Britene var kommet lengre i utviklingen av radar enn amerikanerne. Johns radargruppe skulle følge rett bak amerikanerne da disse hadde inntatt Omaha, for så å kjøre opp til Barfleur, hvor radargruppen skulle sette opp utstyret og dirigere nattjagere i luftkamp. Slik ble det ikke, for Omaha-stranda viste seg å bli den mest blodige av de fem strendene invasjonsstyrkene gikk i land på. Flere tusen soldater mistet livet her den første dagen. Fartøyet John kom med, ble holdt igjen ute på sjøen i påvente av at amerikanerne klarte å innta stranda. På grunn av den sterke tyske motstanden ble det store forsinkelser for amerikanerne på Omaha-stranda, både under landgangen og den videre framrykkingen. Johns radargruppe ble derfor

ikke landsatt på Omaha, men satt i land på en annen strand tre dager senere. Man kunne ikke risikere at noe skjedde med Johns gruppe og dens verdifulle utstyr. Etter landsettingen der, kom Johns radargruppe inn i amerikansk sektor, hvor den britiske radargruppen skiftet uniform fra blå, britisk flyvåpenuniform til amerikansk uniform. De britiske flyvåpenuniformene liknet for mye på tyske uniformer, særlig når de ble støvete. Britisk flyuniform var kjent verken av den franske lokalbefolkningen eller britenes allierte. Slik kunne de faktisk bli spyttet på av sivile franskmenn, og de ble sett på med usikkerhet av amerikanske soldater. John tilføyde at siden amerikanerne var temmelig «trigger happy», var han glad for uniformskiftet. Johns radargruppe kom snart i gang. Radaren gjorde det mulig å dirigere allierte jagerfly i bekmørket slik at de klarte å skyte ned tyske fly. John syntes det var en nifs opplevelse når han og radiooperatøren i sin kontakt med flyet hørte piloten rope ut når han hadde målet i sikte, og deretter når de fikk se flyet styrte i flammer. Etter noen måneder i Normandie ble Johns radargruppe beordret tilbake til England. Etter et kort opphold der ble John stasjonert i Diest nær Brüssel, og seinere i Celle nord for Hamburg. D-dag med landgangen i Normandie viste seg å bli bare starten på en lang og brutal krig på Kontinentet. Det skulle gå elleve måneder før Tyskland kapitulerte 7. mai 1945 og krigen i Europa tok slutt. Kilder: Radar: https://mraths.org.uk/?page_id=2838 https://www.combinedops.com/PDFs/D%20DAY%20PAPER%20%20V%203.2.% 20docx.%20Compressed%20(1).pdf